Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Savnet etter tomhet

Jeg vet ikke hva som skjedde, men tomheten forsvant. Den etterlot seg forgjeveshet. Jeg savner tomheten.

Jeg snakker selvfølgelig om Det norske bibelselskaps nye oversettelse av de bibelske tekster, som var ferdig i 2011. Jeg har blitt forskrekket over å oppdage at «alt er tomhet og jag etter vind» i Forkynnerens bok har blitt til «alt er forgjeves, som å gjete vinden». Hva er galt med litt god, gammeldags tomhet? Det er selvfølgelig ingenting i veien med litt forgjeveshet, for all del. Men «tomhet» rommer så mange muligheter som ikke finnes i «forgjeves«.

Jeg vil gjerne slå et slag for tomheten. Den har et litt negativt rykte. Og tomheten kan da også være virkelig mørk og skremmende. Mange gir opp i møte med tomheten, det kan jeg godt forstå. Jeg har vært nær ved å gi opp selv, ganske nær. Tomheten er et mørkt rom og det er mye som blir forgjeves i møte med tomheten, kanskje det meste. Men hva om tomheten har ukjente sider?

Kan hende kan man lære noe av tomheten, om man stirrer den uredd inn i hvitøyet og lytter nøye og tålmodig. Kan hende ligger det muligheter i tomheten. Jeg vil ikke postulere noe for bastant, tomheten kommer i syv milliarder ulike avskygninger, men jeg er ganske sikker på at tomheten har ukjente sider og ukjente muligheter.

Denne bloggen har ligget øde og tom i flere år nå. Hva er det ved tomheten som gjør at akkurat den får meg til å gripe til tastaturet igjen? Det er sannelig ikke godt å si, men det er noe magisk og spennende ved tomheten som virker tiltrekkende på meg. Tomheten er myk som sort fløyel, og solid som en kampestein. Den har kommet til å representere styrke og trygghet for meg. Lenge leve tomheten.

Det kan godt hende at «forgjeves» er en mer korrekt gjengivelse av den hebraiske teksten enn «tomhet«, hva vet jeg. Men jeg savner tomheten i Forkynnerens bok, det gjør jeg.

.

Jeg så på alt som hender,
det som blir gjort under solen.
Se, alt er tomhet og jag etter vind.

Forkynneren 1,14 (NO78/85)

Advertisements

For en tid siden gikk jeg oppsøkende med Fratello. Vi møtte et par mennesker på gata som vi ble med til legevakten. De trengte å oppsøke Sosial Vakttjeneste for å få et vedtak om en natt på hybelhus. Jeg ble sittende og vente med en av dem. Mens min bostedsløse nye venn halvsov i stolen ved siden av meg, begynte jeg å lese i den eneste avisen som lå på venterommet: Aftenpostens boligbilag. Jeg leste om det gode liv i oppusset hus på Nesodden og om leiligheter med takterrasse på St. Hanshaugen, mens mannen ved siden av meg håpet å få en seng for én natt. Det var en underlig følelse. Da jeg gikk hjem sent den kvelden var jeg dypt takknemlig over å ha en egen seng å sove i. Og jeg tenkte at verden er jammen et merkelig sted.

Jeg er forøvrig nokså provosert over hvordan politikken rundt hospits/hybelhus fungerer i Oslo. Det later til at man må sitte i kø hos Sosial Vakttjeneste (i vårt tilfelle over halvannen time) for å få vedtak om at du får lov til å overnatte én natt på hybelhus. Så må man gjenta samme prosedyren neste dag, og neste dag, og neste dag. Kan det være riktig at det skal være sånn? Har jeg forstått systemet riktig? Jeg har ingenting å utsette på folkene vi møtte der, de var flotte, forståelsesfulle og hjelpsomme, men de er fanget i et tungt system. Dette virker som en uforutsigbar og slitsom ordning, som bidrar til å gjøre hverdagen enda mer uverdig for dem som allerede står lavest på samfunnets rangstige.

Ensomhet

Godt nytt år!

I dag er det kinesisk nyttårsaften, og vi går inn i harens år. Harens år skal være et år preget av behagelig ro og en mild glede. Det kan vi trenge.

Kjære venner, kjente og andre lesere som har funnet veien hit: Godt nytt år! Må harens år bringe solskinn på din sti!

Godt nytt år!

Vi er godt inne i det nye året nå. Nytt år gir nye muligheter til å reflektere. En av veldig mange ting jeg har fundert litt på er hva tingene vi omgir oss med gjør med oss, og hva de sier oss. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, men jeg fikk lyst til å dele en liste. Sist sommer tilbragte jeg mange dager på loftet hjemme hvor jeg ryddet opp i gamle ting og tang – i minner fra mitt eget liv, mine foreldres liv og mine besteforeldres liv. Det var en spesiell følelse. Mens jeg ryddet laget jeg en liste over spesielt fine eller pussige ting. Her er et utvalg:

  • En eske med gamle trolldeigfigurer jeg laget på barneskolen
  • En gul spaserstokk hvor det står «Warodd Industrier – en god støtte»
  • Et gigantisk kart over Antarktis
  • En utgave av Dagbladet fra en maidag i 1898 (!)
  • En diktsamling av Herman Wildenwei med håndskrevet hilsen til min bestemor, hvor han lovpriser min bestefars briller
  • En smalfilm med opptak fra pappas konfirmasjon (fra tidlig 1950-tall)
  • En eske full av mammas notater fra oldfrueskolen
  • En O-fagsprøve fra barneskolen hvor jeg har klart å plassere alle Afrikas land på riktig sted på kartet
  • Juletrelysene jeg ikke klarte å finne før jul i fjor

Loftet

Forvirring

Forvirring

Jeg fikk akkurat denne feilmeldingen fra Facebook. De fleste av oss kjenner det vel slik fra tid til annen, men det var litt overraskende for meg at også Facebook har det på denne måten.

Skrivebord

RotDet sies at et rotete skrivebord tyder på et rotete hode. Det kan nok være noe i det.

Regnet sildrer ned utenfor vinduet. Drypp, drypp, drypp. Jim Halls varme gitartoner masserer trommehinnene. Det er godt og varmt inne mens ute er det kaldt. Jeg prøver å samle tankene rundt en oppgave jeg skal levere i morgen. Det er ikke så lett. Det har vært en blandet opplevelse å begynne å studere på universitetet igjen. Modernitet. Kvalitativ metode. Diskursanlalyse. Poststrukturalisme. Hermeneutikk. Sekuralisme vs. sekularitet. Avfortrylling eller resakralisering? Det er noe med begrepsapparatet, metodene og kulturen som kan virke så virkelighetsfjernt. Jeg studerer religion som er et felt jeg er dypt og uhelbredelig interessert i og forelsket i. Religiøs praksis krever en viss tilstedeværelse og innlevelse, religionsstudier krever en viss analytisk distanse. Det første er mye morsommere enn det andre. Men det andre er også nyttig å ha med seg – som en av mange måter å studere tilværelsen og virkeligheten på. Jim Hall er avløst av Tom Waits, Leonard Cohen og Bill Evans som var nestemenn ut på spillelisten min. Regnet drypper fremdeles. Jeg sitter i en stol foran et skrivebord som står foran et vindu og jeg kjenner føttene mine som er forankret i gulvet. Jeg er tilstede i meg selv og kan kjenne fingertuppene som rører ved tastene på datamaskinen. Tonene flagrer forbi ørene, dråpene drypper foran vinduet. Jeg er. Her. Nå. Det er også en måte å studere tilværelsen på.

Utsikt fra vinduet mitt nå:

Vinduet mitt